en_GB
Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Ja eller nei til CenSe?

Av Arild Bøe og Arnfinn Nergaard
Debattinnlegg publisert i Stavanger Aftenblad 08.05.09


Universitetet i Stavanger har behov for allianser og nye arenaer for å kunne lykkes.

Med utgangspunkt i de siste ukers fokusering på prosessen ved etablering av senter for bærekraftig energi (CenSe), ønsker vi å gjenoppta meningsutveksling om det saken egentlig gjelder; ja eller nei til CenSe.

Da Universitetet i Stavanger ble åpnet av Kong Harald i 2005, var det en av de aller viktigste milepælene i Stavanger regionens historie. Åpningen markerte slutten på en 40-årig innsats fra mange for at regionen skulle få sitt universitet. Samtidig markerte det også starten på den langvarige oppgaven det er å bygge et universitet.

Det er ikke en tilfeldighet at vi på slutten av inneværende år også feirer at det er 40 år siden kommersiell olje ble funnet på norsk sokkel. I løpet av disse 40 årene har vi utviklet et industrieventyr uten sidestykke i historien med et kommersielt omfang og et teknologisk nivå som har gjort oss verdensledende i flere nisjer innenfor utstyrs- og tjenesteleveranser.

I det lange perspektiv er det liten tvil om at universitetet på avgjørende måter vil forme og prege regionen. Ikke bare i forhold til forskning, utdanning og næringsutvikling, men i like stor grad i forhold til kultur og demografiske forhold. Universitetet vil bli den viktigste bærebjelken i å forme fremtidens region.

I det korte perspektivet vil veien bli mer kronglete. Universitetet i Stavanger var det første universitetet som ble dannet på basis av en kvalifisering og ikke som følge av en nasjonal ambisjon (Universitetet i Agder ble det tredje). Regjeringen definerer de krav som må oppfylles før man kan bli et universitet, men utover det ligger ingen form for ekstra støtte eller nye bevilgninger når man først har passert nåløyet. Man kan diskutere om dette er en god politikk eller ikke, men det er uansett slik det er. Den sentrale bevilgningsmodell er slik satt opp at den sementerer skjevheter i de statlige bevilgningene - de som har mye får mer - og dermed skapes også en forventningskonflikt. Universitetet i Stavanger, med store utfordringer i å bygge et nytt universitet og med mange og til dels ulike forventninger både lokalt og sentralt, skal møte disse forventningene med en organisasjon som allerede er strukket, med et sterkt resultatpress og en statlig bevilgning som mer speiler fortidens høgskole enn et nytt universitet.

Endringsbehovet ved Universitetet i Stavanger er stort. Dels fordi samfunnets behov endrer seg, men like mye fordi nykommeren har behov for allianser og nye arenaer for å kunne lykkes i å utvikle det nye universitetet i konkurranse med de etablerte. Dette skaper et ledelsesmessig dilemma. Gjennom prioritering og innovasjon er det mulig å frigjøre nye midler og samtidig synliggjøre Universitetet i Stavanger som en viktig og relevant aktør, men prisen blir lett intern støy fordi ikke alle kan prioriteres samtidig. På den andre siden, med en tradisjonell universitetsforvaltning uten vilje til prioritering og nytenkning, vil Universitetet i Stavanger i lang tid måtte finne seg i å spille 2. fiolin i det gode universitetsselskap. Sviktende rekruttering både av studenter og ansatte kan lett bli konsekvensen.

Men endringsbehov er ikke det samme som endringsevne. Alle universiteter har det til felles at strategiske valg har langsiktige konsekvenser som objektivt reduserer deres endringsevne. Et nytt femårig studietilbud (Nytt fullt Master program) er et tiltak som vil binde deler av universitetets ressurser over en periode på minimum 10 år.

Forskningen på et universitet er på samme måte preget av lange tidskonstanter. For å bli anerkjent som et godt forskningsmiljø, og dermed få tilgang på ressurser og stipendiater, kreves omfattende og vedvarende forskning på høyt nivå. Igjen er det snakk om minst et 10 - års perspektiv. Hyppige endringer av den forskningsstrategiske innretning kan ha negative konsekvenser for en slik omfattende og vedvarende innsats, og følgelig oppfattes som en trussel mot eksisterende miljø.

Ut fra denne argumentasjon er skepsisen mot å dreie forskningsinnsatsen inn mot bærekraftig energi forståelig fordi det kan oppfattes som en dreining vekk fra petroleum. Trusselbildet blir en mulig demontering av det som har vært Universitetet i Stavanger sin styrke.

Men denne tvilen kan ikke begrunnes i universitetets manglende kompetanse. Tvert om, Universitetet i Stavanger har mye relevant kompetanse som kan benyttes inn mot en bredere energiforskning. Som et eksempel kan offshore vindkraft brukes. Forenklet kan forskjellen på begrepene petroleum og offshore forklares som følger: Petroleumsfagene omhandler forhold relatert til reservoar og formasjoner og metoder for utnyttelse, og er i hovedtrekk de samme enten man er på land eller offshore. Offshorefagene er de som omhandler teknologier og prosesser som må til for å kunne drive en aktivitet offshore. I dag har UiS omtrent like mange masterstudenter innenfor offshore som innenfor petroleum. Hvis vi tar for oss begrepet offshore operasjoner, er Stavanger et tyngdepunkt med noe slikt som 600 ingeniører som designer utstyr og planlegger slike operasjoner. Disse studentene og disse ingeniørenes kompetanse kan uten videre benyttes i det å ta vindenergiteknologi offshore.

Det kan i denne sammenhengen også være naturlig å peke på at vårt internasjonalt anerkjente petroleumsmiljø ble utviklet ved å la flinke matematikere, fysikere og kjemikere få anledning til å arbeide med petroleumsrelaterte problemstillinger.

Derimot kan der være tvil heftet til om der er et tilstrekkelig langsiktig grunnlag for en slik bredere energisatsing. Det er ikke vedtak og viljeserklæringer, men solid satsing over tilstrekkelig lang tid som må til for å lykkes med å etablere UiS med partnere som et ledende forskningsmiljø innen bærekraftig energi. Der er det altså vår vurdering at det nå er flere faktorer som tilsier at en slik satsing er rett. Industrien har allerede begynt å posisjonere seg for et nytt offshoreeventyr 40 år etter det forrige. En hovedinnsatsfaktor i denne prosessen har vært vår maritime arv og kompetanse som går som en rød tråd gjennom mye av det som er bygd opp.

Mange meninger er naturlig i slike valgsituasjoner og meningsbryting er viktig og et vesentlig trekk ved universitetet. En debatt som forenkler utfordringer og problemstillinger til å demonisere ledelse er imidlertid ikke veien videre.

Arild Bøe var dekan for det Teknisk Naturvitenskapelige fakultet ved UiS fra 2004 til 2007. Arnfinn Nergaard er professor i offshore teknologi ved UiS.