en_GB
Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

På eikefatet skal vinen kjennes

Spansk vin = eikesmak. Dette er den allmenne oppfatning av det edle fluidum fra Den iberiske halvøy. Men det er en sannhet med nyanser.

Norsk hotellhøgskole, med dosent og vinbonde Helge Jørgensen i spissen, hadde nylig fornemt besøk av et av de betydeligste vinhusene i Spania, El Coto de Rioja. Foredrag og smaking av 6 forskjellige viner sto på programmet da vinmaker Cesar Fernandez besøkte Ullandhaug.

Rioja er Spanias viktigste vinområde, og det ligger nordøst i landet, godt beskyttet av fjellene mot kjølige vinder fra nord. Elven Ebro renner sørøstover gjennom Rioja, og vinmarkene blir tradisjonelt delt inn i tre områder: Lav-Rioja eller Rioja Baja lengst øst i retning Zaragoza, Høy-Rioja eller Rioja Alta i vest og det eksklusive Rioja Alavesa som ligger i nord, opp mot Alava-regionen. Det er i disse to siste områdene man produserer de beste druene, og blant disse innehar rødvinsdruen Tempranillo en særstilling. Den er kongen av Rioja, både i omfang og i kvalitet.

Cesar Fernandez startet med en hvitvin for å vise at Rioja også produserer hvite kvalitetsviner. Viura-druen blir brukt og kaldgjæret, og vinen får en fin, frisk og sitrusaktig aroma.

Men vinmakeren fra Rioja ble mer entusiastisk da rosevinen ble skjenket i glassene. Dette er en vintype som har vokst i popularitet den senere tid, ikke bare i Spania, men i hele Europa - særlig sommerstid. Produksjonen består av to druetyper: Tempranillo og verdens mest dyrkete drue, Garnacha. Når en lar disse ligge knuste og moste med skall og steiner i 48 timer, har en den fineste rosa druemost.

Cesars stemme ble med ett klarere, blikket mer sløret og himlende og hele hans vesen mer engasjert: Rødvinsflaskene kom på bordet. Dette var vinhusets stolthet og hovedprodukt. Han kunne fortelle at druene allerede på vinmarkene ble sortert etter kvalitet og etter hvilken produksjonsmetode de skulle gjennomgå. Brorparten gikk til Crianza-produksjonen, som krever at vinen ligger minst ett år på amerikanske eikefat og minst 1/2 år på flasker før de sendes til butikkene. Året på fat gir vinen den klassiske eikearoma, og også enkelte andre smaksnyanser avsetter seg, bl.a. smaken av sjokolade.

Neste kategori, Reserva, bruker helst druer som vokser i høyden, i Rioja Alta eller særlig i Alavesa, og denne vinen skal ha ligget på nye amerikanske eikefat i minst 1 1/2 år før de blir lagret 3 nye år på flasker. Så kan de selges. Smaken blir rundere, og fargen kraftigere. Men Cesar understreket at Reserva-vinen ikke skulle bære preg av kraft, styrke og råskap, men av eleganse. Den skulle være spesiell, sofistikert og gi en fyldig ettersmak. Jo lenger vinen ligger på eikefat, dess flere smaksnyanser dukker det opp.

Og da måtte neste kategori, Gran Reserva, bare videreutvikle denne smaksfylden. For å få denne betegnelsen måtte vinen ligge 2 år på amerikanske eller franske eikefat og 3 år på flaske før den kunne presenteres for publikum. Nye smaker og ny eleganse. Vi merket oss også at franske eikefat ble brukt på dette kvalitetsnivå og lurte på om det hadde noe å si for denne elegansen at fatene ble laget av eiketrær fra Limousin(!).

Druene til den siste kategori som ble presentert, Coto Real Reserva, "kongelig reserva", blir dyrket på et lite område, og man produserer bare 15000 flasker årlig. Her blandes Tempranillo-druen (80 %) med Graciano (10 %) og Garnacha Tinta (10 %), og smaken er, om mulig, enda mer sammensatt, men den bærer likevel et tydelig riojansk preg.

Publikum var tydelig takknemlige for presentasjonen, og Helge Jørgensen benyttet anledningen til å reklamere for skolens egen vin, Vitis Ullandi, og Cesar Fernandez fikk en flaske av denne rariteten som takk for innsatsen. I retur fikk Helge Jørgensen og Norsk kokebokmuseum et brukt (riktignok tomt) eikefat med opprinnelse i de amerikanske skoger, og dette skal brukes i neste års produksjon av Vitis Ullandi, kunne Helge Jørgensen fortelle.